Aasne Linnestå tildelt det anerkjente Mads Wiel Nygaards legat

Aasne Linnestå ble tildelt legatet av prisutdeler Mads Nygaard.
– Vi håper Mads Wiel Nygaards legat vil inspirere deg til å skrive nye bøker for Aschehoug, og at stadig flere lesere vil finne frem til forfatterskapet, sa han under tildelingen av legatet som ble tildelt første gang i 1959.

Mads Wiel Nygaards legat er en skjønnlitterær pris som utdeles årlig av forlaget Aschehoug. Prisen skal være en anerkjennelse av et kvalifisert forfatterskap, og utdeles etter innstilling fra forlagets redaksjon og ledelse. Den kan ikke søkes. Mads Wiel Nygaard var administrerende direktør i Aschehoug 1940–1952.

Det er litt av et selskap Linnestå havner i når hun får dette legatet. 
Blant tidligere motakere av legatet, etter at Harald sverdrup fikk det som førstemann i 1959, er Arnulf Øverland, Stein Mehren, Mikkjel Fønhus, Einar Skjæraasen, Torborg Nedreaas, Kjell Askildsen, Dag Solstad, 
Arild Nyquist, Hans Børli, Liv Køltzow, Sidsel Mørck, Halldis Moren Vesaas, Vera Henriksen, Ingeborg Refling Hagen, Karsten Alnæs, Ketil Bjørnstad, Unni Lindell, Jo Nesbø og Tom Egeland blant en lang rekke andre.

Se tidligere mottakere av Mads Wiel Nygaards legat

Aasne Linnestå er født på Rjukan og bor og skriver på Grünerløkka. Som medlem av Det Litterære Råd og skrivelærer på Westerdals, har hun vært viktig som igangsetter og døråpner for mange etablerte og vordende forfattere. Det er imidlertid for hennes forfatterskap hun er tildelt legatet.

Aschehoug begrunner legatet slik:
Aasne Linnestå debuterte med diktsamlingen Små, hellige løgner i 2000, og det poetiske språket – várt, viltvoksende, røft og med en særegen stemme – kjennetegner alt hun har skrevet siden. Den neste boka, diktsamlingen Stanislaw.
En forestilling (2002) er en kultbok for mange diktkjennere. Tittelen taler sitt tydelige språk om det grensesprengende ved Linnestå. Konsekvent utforsker og utfordrer hun skiller mellom sjangrene. «Forestillingen» i tittelen peker både mot teateret og det performative. I andre bøker, som Hagesang (2011) og Morsmål (2012) forener hun sjangrene på nye måter.
Romanen Hagesang inneholder en novellesamling, og diktboka Morsmål kan på mange måter leses som en roman. At Linnestå i tillegg har skrevet skuespill; tekst til store sangverk i samarbeid med musikeren Maja Kjelstrup Ratjke; og i forfjor debuterte som ungdomsbokforfatter, vitner om et forfatterskap med en usedvanlig stor spennvidde.

Men rommet Linnestå utvidere for leseren, handler om mer enn sjangeroverskridelse.
I Stanislaw. En forestilling tar hun utgangspunktet i livet og verket til den polske multikunsteren Stanislaw Witkiewicz, som selv var kjent for å blande sjangrene. Dermed går hun i dialog med både en litteratur og geografi som er større enn vår egen.
Linnestå har bodd i Polen, og i romanen Krakow (2007) søker hovedpersonen seg til denne byen for å sprenge seg ut av det norske og sin egen historie. Dette, en aktiv bruk av verden, som til syvende og sist handler om å skape nye rom for erkjennelse, er typisk for Aasne Linnestå.

I noen av hennes senere bøker er det verden som oppsøker henne, eller rettere sagt hovedpersonene.
I romanen Opphold (2014) flytter en utenlandsk familie inn i huset på det andre siden av gjerdet til den norske familien hun skriver om. Den norske familien har sine problemer, men plutselig må de ta stilling til en større og annerledes historie enn sin egen, og livene deres blir forandret.
Og i nevnte Morsmål skildres et møte mellom en norsk kvinne og en kvinne som har kommet langveisfra og krasjlandet i den norske virkeligheten, med et haleheng av vold og undertrykkelse bak seg. Møtet utfordrer og aktiverer dem begge – og leseren – språklig, kulturelt og emosjonelt.
Linnestå har arbeidet som flyktningguide i regi av Røde Kors og uttrykker her et eksplisitt sosialt engasjement. I en fersk bok, Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid, gitt ut på Universitetsforlaget, skriver bokens redaktør og hovedforfatter, professor i nordisk litteratur Elizabeth Oxfeldt: «Et av Morsmåls viktigste budskaper er at flyktninger ikke kun er et offentlig, men også et privat anliggende, eller som Linnestå selv spør: «staten / sa / ja // så / hva / sier / jeg?» Dikterjeget åpner døren for flyktningen og håper at de kan finne frem til et felles språk, som vil gjøre dikterjeget i stand til å formidle den andres historie.»