Nytt lys over tungtvannsaksjonene

Nye funn i arkiver gjør at krigshistorien om tungtvannsaksjoinen trolig må justeres. I forbindelse med utgravingsprosjektet av tungtvannskjelleren har Norsk Industriarbeidermuseum (NIA) gjennomført nye undersøkelser i kildemateriale som forteller at tyskerne ikke ga opp atombomben selv etter ferjesenkningen.

– I flere år har vi antatt at prosjektet gikk fra å være et militært prosjekt til et sivilt prosjekt i 1942, og at målet på dette tidspunkt var å lage en atomreaktor som skulle produsere strøm i stedet for en bombe. Men de nye funnene viser at det var et militært prosjekt under hele krigen, at prosjektet var mer omfattende enn vi tidligere har trodd, samt at bombeprosjektet ikke ble oppgitt» skriver NIA i en pressemelding.

Undersøkelsene bygger på kilder som har blitt funnet i arkiver fra tidligere Sovjetunionen. Først og fremst Rainer Kalsch bok «Hitlers Bombe" fra 2005 og Günter Nagel «Das geheine deutsche Uranprojekt 1939-1945", som kom ut i 2016.

– Funnene gjør at også de militære aksjonene som var rettet mot tungtvannsproduksjonen på Vemork må sees i et nytt lys. Fram til nå har vi trodd at senkningen av D/F Hydro 20. februar 1944 satte et endelig punktum for kampen om det tunge vannet fra Vemork, men nå må dette revideres, sier historiker Gunhild Lurås på NIA.

Kilder fra Hydro Rjukans arkiver forteller at det ble sendt betydelige mengder tungtvann til Tyskland i dagene og ukene etter 20. februar 1944.
Forsendelsene inneholdt både lavkonsentrert og høykonsentrert tungtvann. Vanligvis solgte Hydro tungtvann med en konsentrasjon på 99.5 %, men disse forsendelsene inneholdt tungtvann med konsentrasjoner helt ned i 0,7 %.
– Dette er svært lave konsentrasjoner, og det er grunn til å spørre om hva Nazi-Tyskland skulle med tungtvann i så lave konsentrasjoner, sier Lurås.

Etter bombingen av Vemork og Rjukan i november 1943 ble Rjukan fullstendig renset for tungtvann. Til og med 157 ampuller med til sammen 2 kilo høykonsentrert tungtvann ble overlevert det tyske ordenspolitiet og sendt til Tyskland. Under senkningen av D/F Hydro gikk det tapt tungtvann som tilsvarte 492,63 liter høykonsentrert tungtvann. Men tungtvann tilsvarende 241,25 liter ble sendt fra Vemork og Rjukan med politivakt. Noen tønner skal også ha flytt opp på Tinnsjøen.

Arbeidet med å øke tungtvannsproduksjonen gikk kontinuerlig fra Norge ble okkupert og helt fram til bombingen av Vemork og Rjukan i november 1943.

Kilder fra NIAs arkiver viser at økningen i produksjonen var stor.
– Fra våren 1940 til august 1943 økte den fra 300 gram i døgnet til 7 kilo i døgnet. På dette tidspunkt gikk tungtvannsanlegget på 60-70 prosent av kapasiteten på grunn av bombingen av Herøya. Anlegget hadde – med andre ord – en kapasitet på hele 10 kilo i døgnet – under forutsetning av full drift av Hydrogenfabrikken på Vemork, sier Lurås.

Disse opplysningene er hentet fra en rapport som er skrevet av ingeniør Tharaldsen som arbeidet med tungtvannsproduksjonen på Vemork. I august 1943 flyktet han til Sverige og avla sin rapport til norske myndigheter i Stockholm.

Selv om tungtvannsproduksjonen under krigen økte enormt, var produksjonen likevel liten i forhold til hva som ble produsert etter krigen. På begynnelsen av 50-tallet ble det produsert 5 tonn i året, og på 60-tallet ser vi produksjonstall på langt over 20 tonn.
Den nye kunnskapen vil bli et viktig element i utstillinger og annen formidling på NIA i tiden framover.