Reisebrev fra det norske USA – på vei hjem full av inntrykk

Det var stor interesse for Birgit Løitegaards reisebrev fra 17. mai-feiringen i Minnesota, som en stor andel nettleserer leste, og Birgit har blitt sittende fast på flyplassen i Minneapolis. Hva er da mer naturlig enn at hun laget et nytt mens hun venter, med inntrykk fra det norske USA, businessmuligheter, norskamerikanere og ikke minst et besøk i Fargo o.l.

Her er Birgits andre Amerikareisebrev, og flere bilder finner du i bildegalleriet nedenfor saken:

"Hei ! 

Ja her sitter jeg!  Jeg skulle vært hjemme i godværet, men desverre sitter jeg fast på flyplassen i Minneapolis.

I går kveld, da vi satt godt spent fast i flysetene, fikk vi beskjed om at flyet ikke kunne lette pga tekniske problemer.

Så det var bare å hente bagasjen og bli kjørt til et komfortabelt med kjedelig hotell på Icelandairs regning. Neste fly skal gå klokken seks i kveld. En hel dag som går med til bare venting.

Mall of America er rett borti her, men dit gidder jeg ikke å dra. Så dermed går dagen på en kaffesjappe på flyplassen. Her er jo mange pratsomme amerikanere, så jeg blir jo ikke ensom. De er jo kjempehyggelige, jeg må jo si det. Jeg sitter her sammen med en norsk amerikansk dame på min egen alder, som skal til Sortland og besøke familien.  Og en gjeng med ungdom skal til Island på tur.

Nesten alle man snakker med forteller at de litt norske. En dame som også skulle vært på flyet, en litt eldre, kortvokst dame med mørke øyne fortalte at hun var 95% norsk, and very proud of it. Hvordan fikk du til 95%, spurte jeg? Hun hadde tatt en DNA test, fortalte hun, og de fleste nordmenn i Norge var bare 85%, fortalte hun stolt.  Ja ja, det syns jo ikke da, tenkte jeg, men jeg sa det ikke.

Jeg har jo vært her borte for å snuse på business-muligheter for smykkene mine. Og det har vært morsomt å kjenne på den amrikanske kulturen på dette området. Det amerikanske markedet har virket så stort og så uoverskuelig. Men når du kommer inn i det, og blir introdusert slik jeg gjør, er det kjempeinteressant.  

De er utrolig snille, inkluderende, og introduserer meg til alle mulige folk som tenker "med" deg. En ganske annen kultur enn den man møter i Norge.  Det er mengder av "small businesses" og man blir respektert for å prøve.  

Jeg har vært i New York og California flere ganger tidligere, men jeg har aldri vært i midt-vesten. Jeg hadde jo blitt advart mot et veldig "bondsk" område, men jeg må si at det har vært en positiv overraskelse. Jeg har besøkt Minnesota, Nord Dakota og en liten tur inn i Wisconsin. Det er rolig og ryddig her, alt er velordnet, folk låser ikke bilen og er ikke redde.

Alt dette man ser på TV virker ikke å være påtrengende her. Det eneste jeg ser er gater med veldig sjarmerende gamle hus som er i sterkt forfall. For rent, står det på skilt. Så hvorfor er det ingen som kjøper dem, og pusser dem opp, lurer jeg på.

Vi kjørte en tur opp fra Minneapolis opp til Fargo og helt opp til Grand Forks i Nord Dakota. Det var artig! Nord Dakota er så flatt så flatt. Det er ingen skog eller trær der. Bare jernbanelinjer med kjempelange tog med sorte runde sylinderformede tanker fulle av skifer-olje.

Byen er rimelig sjarmløs, med digre hus. Vi besøkte et Innovasjonssenter, og pratet med diverse vennlige "generøse med sin kunnskap" grundere. Veldig snille flotte folk. Vi sov hjemme hos et norsk-amerikansk par, med et digert hus. Veldig generøse og gjestfri, virkelig!!  

Selv om landskapet var flatt og kjedelig, var himmelen helt overveldende stor. Det høres litt rart ut, men det hadde en spesiell skjønnhet. Men jeg tenker på disse nordmenne som kom hit for 150 år siden, fra små jordlapper og stein og fjell, til dette endeløse landskapet med massevis av mørk fruktbar jord, uten trær, hvor en endeløs vind blåser.

De fortalte at mange nordmenn begikk selvmord på grunn av at de ikke klarte å lage tette hus, og at kanskje det åpne landskapet ble litt mye. Som Tinndøl tror jeg at jeg også hadde flydd på veggen etter en kort stund, av ren mangel på fjell.  

Tinndøler har jeg desverre ikke møtt ene eneste en av. De vet ikke hvor det er en gang. De legger ut om hvor de kom fra, men ikke fra Tinn. En del av folka har vært på Rjukan, og det vet de hvor er. Heavy Water og Solspeil et stikkord.
Men Per Lykke kjenner de! Han må ha gjort et dypt inntrykk over here, he he! I positiv forstand, helt klart.  

Men det norske amerika er helt klart et stort marked å satse på. Her det det millioner av mennesker som bare vet at de er norske, men vet ikke hvor fra. De ønsker å oppleve det ekte tradisjonelle, vakker natur og spennende historie.

Rjukan og Tinn har alt dette, og så nær Oslo, så dette er et marked å satse på. Så får vi se, om det også er noe å satse på for mine smykker. Det er et marked, og de likte produktet, men jeg må finne de riktige samarbeidspartnerne. Det er som å finne nåla i høystakken. Så får vi si om det blir noe. Det er aldri lett. Det er bare å prøve og prøve. Sånn er det å bygge noe nytt. Aldri gi opp, alltid framover!

Hilsen Birgit"

Radio Rjukan takker Birgit Løitegaard for at hun sa ja på oppfordringen om å skildre litt av det hun opplevde på sin USA-tur, formidlet gjennom egasjerende reisebrev delt med Radio Rjukans lesere.

Se flere bilder i bildegalleriet nedenfor.