Snømannen som kom ut i kulden

Filmen Snømannen, eller originalt The Snowman, er vist i fem forestillinger på Rjukan, deriblant en stor utendørs førpremiere, der regissør Tomas Alfredson måtte videohilse tåkefast i Oslo for helikoptertransport, mens han ellers hadde gledet seg til å komme, mens Michael Fassbender videohilste fra filminnspilling i Miami.

Filmen som skulle lansere Norge, og ikke minst Rjukan, som filmsted har gått bra på kino i Norge i premierehelga, men flopper nok internasjonalt, selv om kritikkene varierer. Er det mulig å bli enige om hvor god eller dårlig denne filmen er?

Her er vår konklusjon i en anmeldelse, der vi ikke klarte å la være å leke med en tittel fra universet Alfredson filmet i sitt forrige Hollywoodfremstøt i George Smileys spionverden i Muldvarpen.

Snømannen åpner intenst i øde og iskaldt vinterlandskap, og gir bakgrunnen på hvorfor "Snømannen" dreper, og hvorfor han lager snømenn.
Allerede i starten er filmen preget av mystikk, noe som garantert har vært meninga. Traileren har gitt inntrykk av at vi har med en grøsser-thriller å gjøre, noe som vel i og for seg er misvisende, og sikkert grunn til at noen skuffes.

Første del av filmen er drivende, før vi tas med til et grått Oslo, der vi får se at Harry Hole drikker. Men hvorfor drikker Harry? Det gir filmen altså ikke svar på, selv om vi får vite at han er respektert.
Like brått og forsåvidt tynt introduseres Kathrine Bratt, som kommer bokstavelig talt med sin bagasje fra Bergen. 
Derfra begynner jakten på det som kan synes som en morder som dreper kvinner han ikke liker – når det snør.

Mye er sagt om filmens detaljer. Vi henger oss ikke opp slike ting som om Atlanterhavsveien henger sammen med Maristien eller Vemorkbrua, eller om norske navn uttales med diverse engelsk aksent, om OL blir til Winter Games  eller om "Politi" er fjernet fra dørene på politibilene, eller om denne 2-timers filmen følger boka som tar 18 timer å lese i normalt lesetempo til punkt og prikke.
Har genierklærte Tomas Alfredson, som, står bak perler som La den rette komme inn, Muldvarpen, Fire nyanser av brunt og Torsk på Tallinn, og hans team med sine respektive meritterte filmfolk laget sin første kalkun?

Nei, men det er lett å skjønne at dette ikke ble filmen mange ventet på. Det er ikke den dystre men drivende  besteselger kioskvelteren Snømannen Jo Nesbø vi får se på film, med en genial Harry Hole som kjemper med sine indre demoner og alkohol- og pillemisbruk.
Det vi får er en enda mer hverdagslig kald moderne vinter-noir i et Norge preget av is og kulde, og der Harry Hole famler seg fram til løsningen på hvem Snømannen er. En løsning som for mange må komme som en skuffelse mer enn en overraskelse, uansett om man har lest boka eller ikke.
Denne type filmmysterier tjener neppe på at du har lest boka, eller ihvertfall husker den.

Det som er klart på plussiden er godt skuespill, selv om enkelt scener virker underlige. Ved andre og tredje gjennomsyn faller dette fint på plass. 
Arve Støps glatte og ekle figur som folkehelt og gammel gris, med sine svin på skogen.
Fødselslege Idar Vetlesens ditto ekle fremtoning som sin rikingvenns hallik.
Chloë Sevignys brilliante veksling mellom Syvia Ottersen og tvillingsøstra Anne Pedersen.
James D'Arcys iskalde men fortvilte sterile Filip Becker.
Ja, og for guds skyld den forsofne fylliken av en elsket fra Gert Rafto i Val Kilmers anmelderutskjelte skikkelse.
De gjør alle jobben i Alfredsons mystiske univers. 
Og det gjør også Michael Fassbender og Rebecca Ferguson som plagede sjeler.

Det er faktisk top notch. Det samme er filmingen av oscarinnehaver Dion Beebe. Det er flott av naturen, bymiljøet og det kalde forfrosne Alfredson har ønsket seg.
Det er lite å utsette på det. Det måtte i så tilfelle være mangelen på Gaustatoppen på morderjaktens vei til Rjukan.

Hva er det så som trekker ned?
Av skuespillerprestasjoner stusser vi mest på noen biroller, men ikke nok til at det ødelegger. Tilogmed unge Michael Yates som Oleg klarer seg bra, tross noen overdrevne rullende blikk.
Vi stusser mer på klippingen. såpass mye at vi tror at 3 eller 2,5 timer i all hast er klippet ned til 2 timer.
Forsvant noe av den oppbyggende logikken der, selv om vi ikke har problem med å finne den ved andre og tredje gjennomsyn.

Filmen er kritisert for umotiverte deler og klipp. Stemmer det? Nei, de finnes ikke, men dersom du ikke klare rå fange filmens rytme, og litt dølgte budskap underveis, selv om de tar en form av tydelig men umotiverte detaljer som faktisk er små "clues" som gis underveis.

Filmens manglende forståelse ender opp som en uheldig miks av et manus de har slitt med fordi det inneholder for mange perrsoner og elementer, Alfredsons fortellerteknikk, en overivrig klipper (selv om filmen nå kan føles lang nok som den er) og et ønske om å lage noe særegent. Den viktige spenningen forsvinner i en thriller, noe Alfredson har klart før i filmatiseringen av John le Carrés bok "Tinker Taylor Soldier Spy" ("Muldvarpen") som også trenger mer enn ett gjennomsyn før den sitter.

Snømannen blir altså bedre ved andre og enda bedre ved tredje gjennomsyn. Det gjør at filmen nok til tross for et kalkunstempel vil få ett mer positivt nikk i filmkretser som noe underkjent med tid og stunder.
Det forklarer også at noen nettkritikere mener den er et mesterverk.

Det er Snømannen ikke. Men den har elementer av det. Som scenene med bilkjøring, de sterke scenene på Tinnsjøen, på Vemorktoppen eller inne på Oslo Rådhus.
Vår runde viser at de som har sett filmen én gang havner på en terningkast 3, mens det øker til en 4'er ved andre gjennomsyn. Den firer'n blir sterkere med tredje gjennomsyn.

Det vil ikke overraske om vi om noen år får directors cut av The Snowman på DVD, da hvis Alfredson i det hele tatt vil nærme seg det som ufortjent er stemplet som mannens største fiasko noensinne.
Han har uttalt at han ikke har vært med på en film der så mange hadde noe å si og så mange meninger om det som skulle gjøres. Om det var en tidlig unnskyldning vites ikke. Det vites heller ikke om Jo Nesbø selv ante hva som var på gang, da han bestilte fem ukers fjellklatringsferie i Hellas i perioden det brenner mest rundt den smeltende snømannen.

Men vi får nok et svar med tid og stunder, når snømannen har smeltet inn i nettets hukommelse som en film som ikke ble det alle hadde håpet den skulle bli. Uansett er det duket for mange diskusjoner i år framover om denne filmen, som i alle fall ikke blir glemt i Norge, av Tomas Alfredson eller av Jo Nesbø.

Vi ser fram til analysene kommer. De vil nok gi filmen og Alfredson mer ære.