Reisebrev fra 17.mai-feiring i det norske Minnesota, USA

Radio Rjukan lurte på om Birgit Løitegaard ville dele noen av inntrykkene fra det som er det norske og tinnske USA.
Birgit sa ja, og her får du bli med på turen, både med ord og bilder.

– Dette er meg sammen med Stine Åsland, Telemarks-vaffeldronninga, og hennes hjelpsomme pappa, forteller Birgit, og tar deg med på nasjonaldagsfeiring "over there".

Se flere bilder fra Birgits USA-tur i bildegalleriet nedfor

Her er Birgits reisebrev:
"Hei!
Her kommer et lite reisebrev fra Birgit som er på tur til Minneapolis i Minnesota.  
Når jeg hadde muligheten til det, så valgte jeg å legge turen min slik at jeg kunne være med å feire 17. Mai og møte hele det norsk-amerikanske miljøet her i Minneapolis. Her feires nemlig den 17. På den 21. som er en søndag.

Jeg er egentlig her borte for å promotere smykkene mine, men jeg lar jo aldri en sjanse gå fra meg for å promotere Rjukan og Tinn også.

Jeg ble inviterte av en grunder-kollega, Stine Åsland, "vaffeldronninga" og kvinnen bak Telemarksrøra. Hun inviterte meg over for å sjekke ut om det kanskje er et marked for våre norskdesignede smykker. Kan man selge vafler i USA, så kan man sikkert selge smykker også, tenker jeg. Ikke minst troll med Tinnbunad, reinsdyr og alle de andre tingene med norsk motiv som jeg har laget.

Stine som har blitt tatt så godt i mot i det Norske miljøet her borte, og selger vafler så det ljomer, har introdusert meg til en masse kontakter som jeg skal ha møte med i dagene som kommer.

Men i dag var det 17. mai-feiring!

Dagen startet ved at jeg staset meg opp i min Tinnbunad, fikk satt håret opp i en fake hårvippe, satte på meg farmors søljer og dro i vei.  En dame, Kirsti, kom og hentet meg, og det første hun spør om er om jeg kjenner Per Lykke.  Det kunne jeg jo bekrefte, og fikk lagt inn noen gode ord om Hardangervidda senteret.  

Vi ankom så Mindekirken hvor det var festgudstjeneste. Folk kom i bunader, strikkekofter eller hva de hadde. Kirken var en flott kirke med vakre glassmalerier og et kraftfullt orgel. Det var pyntet med norske og amerikanske flagg. Mannskoret "The Norwegian Glee Club" med gjennomsnittsalder på 81 år, sang patriotiske sanger, og "No livnar det i lundar" bragte fram tårer i øyekrokene.  

Mot slutten, etter det store blandakoret hadde sunget om Olav Trygvasson, så løftet nesten taket seg i et rungene "Ja vi elsker". Det var moro.

Så var det ut å gå i tog, med horn-orkester og det hele.  Været var vått og kjølig, noe som mange mente ga det hele en ekstra autentisk "norwegian touch".

Toget ble ledet av av blinkende amerikanske politibiler, og tok seg en runde i et nabolag av sjarmerende små trehus. Det brukte å være bebodd av nordmenn, men nå er det overtatt av Somaliere.  i kunne se hus som desverre var veldig dårlig vedlikeholdt, med plast for vinduene og uten dør. Synd, for det har vært fint der en gang.  Somalierne kikket nysgjerrig ut fra vinduer og verandaer. Noen hadde tilogmed fått seg norsk flagg som de viftet med. Stemningen var god.

Deretter var det tradisjonell feiring på Norway House, som ligger like ved, og i kirkens kjeller. Hadde været vært bedre hadde vi vært ute, men det gikk ikke i det kalde gufne småregnet.

I kirkekjeller'n var det pølser i brød, brus og is, og praten gikk høylydt.

Et positivt trekk med amerikansk væremåte er jo den kontaktsøkende og åpne måten å prate med hverandre. Det er lett å slå av en hyggelig prat. Folk beundret bunaden min, og jeg fortalte hvor jeg kom fra.

Når jeg sa Rjukan, så visste de hvor jeg var fra, mens Tinn var helt ukjent for dem jeg pratet med.
You know, the heavy water place from second world war. Og solspeilet var det også en del som hadde hørt om. Jeg traff ingen gamle Tinndøler i dag.

Folk er ivrige til å fortelle hvor de kommer fra. En eldre mann fra Ålesund la ut om hvordan familien hans hadde en gård som de hadde hatt fra 1100 tallet, og om graver 16 generasjoner bakover, og om den gedigne søljekolleksjonen til mora og at hun var over 93 år før hun fikk bestemt seg for hvilke bunad hun skulle ha!
Jada, han har hvertfall glemt janteloven, tenkte jeg!
Men alt i alt, veldig hyggelig, jordnære og åpne mennesker.  

Videre ut over uka skal jeg ha en rekke møter, en tur til Dakota, og så får vi se om det blir noen business. Uansett er dette en hyggelig opplevelse i et rolig, velordnet og hyggelig område i dette digre landet.  Jeg trives!

Vennlig hilsen 
Birgit

Se flere bilder fra Birgits USA-tur i bildegalleriet nedfor