Tinn Floyd spilte RjukanRock 2017 inn i sommeren og i minnealbumet

Det var et kveld for historiebøkene, lørdag 10. juni 2017, da den høyst levende legenden Ian Hunter stod i Tveitoparken.

Han holdt et heseblesende tempo mellom låtene, uten noe dikkedarier og småprat. At den mannen er 78 (ble 78 en uke før Rjukan Rockfestival, 3. juni) er ikke bare smått utrolig. Men mange på plassen var imponert.
Once bitten, twice shy gjorde suksess, og det gjorde også han store kanonhit Sweet Jane.

Det låt fett, tett og svingende, og Ian Hunter kvitterte med ekstranummer (Sweet Jane), og på vei ut ville både den ene og den andre i band og crew ha et eksa av festivalplakaten.
Det var kult med Sam Eyde og Ian Hunter på samme plakat, øyensyntlig. Selvfølgelig fikk de vilja si, og fikk en bunke av både den største og den nest største. Eller be de behandlet som alle artister på RjukanRock backstage med den største respekt. Badet trivdes godt på Rjukan, og viser interesse for stedene de besøker.

Se flere bilder i de tre galleriene på Radio Rjukans facebookside:
Fredag 9. juni, dagtid lørdag 10. juni, og lørdag kveld 10.juni.

Før det hadde Tiebreaker holdt en fantastisk konsert for de få, og etter hvert 2-300 som kreka seg inn i Tveitoparken til klokka 19.30. En konsert som blei sterkere og sterkere for hver låt som ble spilt. For et trøkk og med dobbel gitar var bandet litt av en motor på scenen, med en munter og bade lysten vokalist.
– Si meg, sa han på sin Odda-dialekt – Er det trygt å bade i det vannet der – sa han og pekte på Tveitotjernet og inviterte til en bading etterpå.
Det ble visst ikke noe av, selv om noen bekreftet de var med.
gutta er alle gamle klassekamerater fra Odda som bestemte seg for å starte band.
Og hvilket band! Steintøft!

For mange var Return høydepunktet. Bandet som spilte den legendariske konserten på Rjukanhuset for 30 år siden – en konsert som det har gått gjetord om siden – og som også vokalisten husket godt:
– Rjukan! Jeg husker godt vi spilte på kinobygget her på Rjukan, og det som er merkelig er at dere ser altfor unge ut til å ha vært der, sa vokalist Knut Erik Østgård, fortsatt med det karakteristiske lange håret, noe som ble populært mottatt blant publikum, som nok i stor grad både var på Rjukanhuset og har blitt 30 år eldre de også.

Det ble en kveld i stor grad av retrotegn, men folk likte det de fikk.
Publikummere kom også ut i en større grad enn kvelden før, og heldigvis var regnværet som blåst fra parken, selv om mattene som hindret katastrofe i styrtregnet kvelden før, fortsatt dekket noe søle.
Det affiserte ikke noen. Alle var vel heller letta over at det ble med den ene regnværsdagen. Festivalens avslutning ble flott og tørr, og så gjenstår det å se hvordan regnestykket ble.
Fredagsværet la nok en demper på både økonomi og stemning, mens det gjenstår å se om lørdagen klarte å veie opp for det.

For avslutningen med Tinn Floyd – som denne kvelden offisielt ble erklært Norges ubestridt beste Pink Floyd-tribute band ble enorm. For et interessert og stort publikum ble den 2 timer lange forestillingen en imponerende verdensarvfest, med de flotteste bilder av Rjukan og industrien her, tatt av Jarle Andersen. De ble vist på storskjerm ved siden av scenen, der bandet stod oppstilt og ga det som er så nærme man vil komme the real thing i Tveitoparken.
Kortreist rock fikk healinerjobben? Ja – og det var det ingen som angret på!

Se flere bilder i de tre galleriene på Radio Rjukans facebookside:
Fredag 9. juni, dagtid lørdag 10. juni, og lørdag kveld 10.juni.