Slutt for Rallar’n

Det er sagt før og de er det ikke mindre nå – de er blitt en institusjon i Tinn, revygruppa Rallar’n, men selv institusjoner har sin tid. Nå har de seks gutta i Rallar’n bestemt seg for å gi seg. Det blir ikke flere rallarrevyer eller solfestrevyer – i alle fall ikke i deres regi, til tross for at Knut Erik har fått nye trommer.

– Vi har bestemt oss i fellesskap for at vi skal gi oss – helt. Vi hadde tenkt å avrunde med den 35. revyen da koronaen kom. Klokka 12 den 12. mars 2020 stod jeg på Fabrikkbrua og annonserte solfestrevyen, og to timer seinere var Norge besluttet stengt ned. Den revyen ble det som kjent ikke noe av, selv om vi hadde skrevet den stor sett ferdig og øvd det inn, sier Øystein Haugan.

Vi har samlet Raller’n ved fem av dem i det som er øvingslokalet i Tjønnstadgata 3, på hjørnet av Håndtverkergata. Helge Ellingsen er den eneste som mangler. Han står på scenen i Oslo, og kan ikke være tilstede. ellers er Haugan der, sammen med Helge Songe, Torgeir Pettersen, Knut Erik Jacobsen og Arne Hagen.

– Helge hadde tatt turen fra Oslo få å være med på dette hvis han ikke hadde hatt konsert med Sandvika Storband ikveld, så han kunne ikke være med, forklarer Øystein.

– … På gravølet, sier Torgeir Pettersen , og gutta ler, slik de har gjort utallige ganger før. Samtidig hører vi på tonefall og latter at ikke alle har vært enige om det å gi seg i utgangspunktet.
Gutta har diskutert fram og tilbake med ulike holdninger etter at koronaen satte en stopper for morsomhetene snart to år siden. Nå ikveld er avgjørelsen endelig. Det blir ikke mer Rallar’n.

– Rallar’n er over. Motivasjonen har ramla kraftig nå, i løpet av de siste to åra, og noen sier det er lurt å gi seg på topp, og etter 34 revyer på 37 år, så er det ugjenkallelig slutt, sier Øystein.

De innrømmer at de har hatt ulike holdninger til det – et par av gutta har vært klare, et par har ikke vært klare til å gi seg, men de er alle enige om at dette har vært noe som har sneket seg på dem.
– Vi blir ikke borte, men vi står ikke på scenen med noen ny revy. Vi begynner jo å bli gamle menn nå, ler Øystein.

– Mener dere det altså? Menn i sin beste alder?

– Vi er menn i sin nest beste alder, skyter Knut inn. Og latteren runger igjen.

– Nei vi er vel ikke helt enig. Noen har lyst til å slutte, og noen har lyst til å fortsette, og da blir det sånn, og vi er enige om at det er slutt på Rallar’n, sier Knut.

– Vi regna ut at vi ha spilt for sånn ca. 35-36.000 tinndøler, hvis vi legger sammen billettsalget, og vi har skrevet ca. 700 numre bortimot. Og da er det klart at en har gjort en bra innsats da. Og så har vi hatt det veldig mye moro. For min egen del synes jeg kanskje ikke det er like moro å være Martini, å spille horebukk i denne alderen… det er kanskje en tid for alt, ler Knut Erik, og latteren runger igjen i kjellerlokalet.

– Ja, vi er enige om det. Nå er streken satt, sier Helge.
– Vi liker å tru det sjøl, at vi er menn i vår beste alder, men det er en tid for alt, og nå har vi holdt på en stund, vi starta for 36-37 år siden og det er ikke så verst, sier Helge, og innrømmer at han er en av dem som mente nok var nok. Han føler alderen og helsa tynger i den langvarige prosessen det er å skape en revy.

– Men dere kommer vel til å savne det?

– Ja, det er klart når du står på senen og showet er ferdig og du kan bare spelle, er det bare moro. Men det er en ganske bratt bakke når du skal lage det. Vi lager jo hele showet hvert år fra a til å, så blir det ikke like lystbetont når du har holdt på i det uendelige. I alle fall ikke for mitt vedkommende, vil jeg si, sier Helge.
– For min del har det blitt brattere og brattere etterhvert.

– Det mangler ikke på lokalstoff og skrive om, men det er jo en svær jobb å skrive og øve. De få dagene man spiller og synger er det jo bare moro og det som er kremen… godteriet med å lage det. Når motivasjonen ikke er helt på topp, må man ta konsekvensen av det. Vi er jo også en gjeng som har holdt på hele tida, og når vi har litt ulik innstilling på om vi skal fortsette eller ikke. Det er på en måte alle eller ingen. Det er det vi har konkludert med, sier Øystein.

– Og jeg regner jo ikke med at vi som er her slutter å spelle og tulle og tøyse, men nå kan det kanskje skje i andre former, som f.eks. vi i bandet Tøffe Låter nå driver å øver hver mandag. vi har f.eks. ikke tenkt å slutte med det, sier Øystein.

– Jeg må innrømme det er litt vemodig. Det har vært en viktig del av min trivsel med å bo her, og jeg synes det er gøy å spille, men nå får det ta andre former, sier Øystein, som er pensjonist om en uke. Nå er der bare Knut som ikke har offisielt gått over i pensjonistenes rekker.

– Jeg var 26 år da jeg begynte i Rallar’n, og hele den veien og alle forestillingene og et hyggelig publikum, vi hadde aldri greid å holde på så lenge om gutta ikke hadde fungert slik sammen. Det har vært motsetninger, men vi er kamerater 100% i bånn, og det er kjempeviktig. Gode relasjoner er nøkkelen, sier Knut.

– Vi har vært samme gjengen. I en revygruppe så er det vanlige at folk kommer og går, og nye kommer til mens andre er tråden, men vi har vært den samme gjengen, med unntak av at vi fikk med Arne for 10 år siden, da blir du et band.

– Dere er klar over at det blitt litt landesorg i Tinn nå?

– Ja, noen vil påstå det. Jeg føler meg ikke overbevist om det. Vi har en hyggelig støtte i vår generasjon, men jeg er ikke sikker på om vi treffer de yngre, som har sine uttrykksformer, så det jeg drømmer om er at det dukker opp noen som er langt yngre enn oss, som tar fatt i showbusiness her i byen og lager sitt opplegg, sier Helge.

Her er gutta litt uenige igjen. Torgeir mener at de har hatt med seg folk på 40 pluss, mens Knut sier at de kunne se på premierekøen at den blei kortere for hvert år, som et tegn på et døende publikum, før gutta ler godt igjen.
Det har vært bra fulle hus hele veien, blir de enige om.