Radio Rjukan
«Nr.24» er blitt det krigshelt Gunnar «Kjakan» Sønsteby og vi alle kunne ønske oss. Mannen som ledet Oslo-gjengen og som stod bar over 50 mer eller mindre spektakulære aksjoner under krigen for å verne norsk demokrati har fått din film.
Erik Hivju spiller den eldre Kjakan ned til fingerspissen, og Sjur Vatne Brean gir oss en totalt troverdig yngre utgave, i en film som delvis er dkrigsfilm, thriller og hjerterystende drama. Etter å ha sett filmen igjen, ble jeg like rørt andre gangen. En film som trykker på de rette punktene.
Gunnar likte ikke å bli kalt krigshelt, men han stod på for å fortelle om hvorfor å stå imot en invasjonsmakt var verdt alt. Verdiene som åpner den eldre Kjakans møte med skoleelevene i maskinhallen på Vemork – like ved der tungtvannsaksjonen fant sted.
Vi er allerede fanget av hans fortellertalent.
Så går minnene ut i filmens yngre Kjakan, på vei opp på toppen av Gaustatoppen, slik han så ofte gjorde. Vi aner ikke betydningen av den scenen før seinere i filmen, for den scenen dreier filmen seg om. Så tas vi med på i korter vendinger noe av det han var med på, mens vi sømløst er tilbake på Vemork, der den eldre Kjakan takler pågående spørsmål, om enn kanskje tøffere enn det han var vant til – men ikke uten grunn.
Mer skal vi ikke røpe, men det er en film som er en utradisjonell norsk krigsfilm i så stor grad at den ikke kan kritiseres slik helteepos har blitt før den. Krig er ikke bare heltehistorier, det ligger så mye mer bak. Det klarer «Nr 24» å formidle på en måte så det rører deg i sjela. Det er faktisk så godt laget at det kanskje vil inspirere til ny aksjon dersom vi Gud forby skulle oppleve en ny invasjon.
Filmen er blitt en film i Gunnar Sønstebys ånd, noe også døtrene har sagt seg enig i. Dyktig utført håndverk filmet på 35 mm (krigsårene) og 16 mm (2010-tallet). Det er ingenting som føles fake ved «Nr. 24», og filmen vil bli stående som et dokument over Gunnars innsats – slim han fortjener.
Norges mest dekorerte krigshelt, Gunnar Kjakan Sønstebø har endelig fått sin film. Det var snakk om det allerede etter Max Manus, da filmens manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller fortalte at han var halvveis i manus på filmen om Kjakan. Dessverre døde han før Max manus hadde premiere, og manuset ble ikke fullført. Men filmen solgte nesten 1,2 millioner billetter og ble starten på den moderne okkupasjonsfilmen i norsk film.
Så skulle det gå år uten at vi hørte noe før det plutselig kom nyheter om at John M. Jacobsen hadde planer. Fire år seinere ser den dagens lys, «Nr. 24». Vi har gledet oss, og stadig mer skrekkblandet fryd en filmhøst der Nordisks råds filmprisvinnende «Sex», «Quislings siste dager», «Armand» og «Elskling» på rekke og rad viser at norsk film er inne i sin aller største gullalder. Hvordan kan Kjakan-filmen følge opp!?
Det så nesten umulig ut, men så viser det seg at produsentteamet Espen Horn, Terje Strømstad, Kristian Strand Sinkerud og John M. Jacobsen med John Andreas Andersen og hans stab utmerket visste hva de holt på med. For etter å ha sett filmen to ganger er det ikke tvil om at «Nr. 24» topper alle de ovennevnte, som hver for seg er ganske perfekte filmer.
At filmen har solide 8,3 på imdb, der bare Flåklypa Grand Prix ligger høyere, forteller at folk er enige. Nr. 24 er årets norske film! Og den kommer til å selge billetter som beviser det. Dessverre er tidene slike at film på kino ikke selger billetter som de gjorde på Max Manus-tider, men det hindrer ikke en stormende suksess.
Denne anmeldelsen skrives på ettertanke. Jeg har nettopp sittet oppe mesteparten av natta på å se avgjørelsen av det amerikanske valget. En mann med det menneskesynet Sønsteby alltid advarte mot er blitt valgt hos de som liker å kalle seg «the worlds greatest democracy». Et demokrati som snart lenger ikke er det. Europa står nå alene med krig på to kanter, og et USA i kommende handelskrig med Kina og Europa. En som av velgerne har fått blankofullmakt ed makt gjennom senat, representanthus og høyesterett til å omgjøre USA til noe vi ikek kjenner igjen. Kjakan ville vært rystet. Verden har ikke lært.
Men filmen kan bey noe for oss. Vi vil ikke gi slipp på det som er våre verdier – vil vi?
Så når vi kunne konstatere at «Nr. 24» ikke stod tilbake for verken «Ibelin», «Armand» eller «Quislings siste dager», var vi som kente Kjakan ikke bare lettet, men beæret.
«Nr. 24» er ikke bare blitt et testament over en mann som er Norges mest dekorerte, men som også er æresborger av Oslo og Tinn, og én av to æreselever ved Rjukan videregående skole. En mann som ga alt og som brukte livet på å fortelle om viktigheten av verdier.
«Nr. 24» er ikke bare blitt den beste filmen hittil blant mange i det beste norske filmåret hittil!
«Nr. 24» er blitt en film som blir stående som noe av det ypperste i norsk filmografri!
Takk for opplevelsen til alle involverte!
