75 år siden Operasjon Freshman – Den andre tungtvannsaksjonen

Kvelden 19.november 1942, tre måneder før norske motstandshelter saboterte tungtvannsanlegget på Rjukan, stiller to bombefly seg opp på rullebanen utenfor den skotske kystbyen Wick. Festet i bombeflyene med lange trosser, er to enkle glidefly.
I de fire flyene sitter 48 unge ingeniørsoldater og flymannskap fra de britiske samveldelandene.

Det skulle ikke bare bli et oppdrag som mislyktes på grunn av høy risiko og teknisk svikt. Allerede før flyene lettet fra det skotske fastlandet, begynte svakheter ved operasjonen å vise seg.
Sambandet som var flettet inn i trossen mellom bombefly og glidefly virket ikke, og den eneste måten de nå kunne kommunisere med hverandre på, var med lyssignaler. Likevel ble det bestemt at operasjonen skulle gjennomføres.

Oppdraget kunne være svært viktig for unngå at fienden skulle kunne avgjøre krigen i sin favør på seks måneder.

Flyene tar av fra Skitten, tross tekniske problemer, og er snart to prikker på den mørke himmelen over Nordsjøen. Syd Brittain forteller hvordan de under glideflytreningen hadde sittet i soveposene sine fordi det var så kaldt.

Fire norske agenter ble sluppet et stykke unna målområdet mellom 20. og 30.oktober. De skulle merke og forberede det utvalgte landingsområdet for glideflyene, og ta imot flyene når de kom.

Da det første flyet nærmet seg norskekysten, støtte operasjonen på sitt andre store problem. Peileapparatet sviktet, og det ble for vanskelig å navigere etter kartet.
Etter å ha forsøkt å finne fram, innså pilotene at de ikke ville klare å finne riktig dalføre å lande i – Norge hadde rett og slett for mange av dem, og været var blitt dårligere. Pilotene besluttet å vende tilbake til Skottland.
Fordi de måtte fly høyt over et skydekke, fikk trossen til glideflyet et lag av is. Da de presset flyet ned gjennom skylaget for å nå mildere luftlag, møtte de kraftig turbulens. Livlinen som forankret glideflyet med soldatene ombord røk.

Da var ekvipasjen nord for Stavanger, og glideflyet krasjlandet i på fjellet i Fylgjesdalen ved Lysefjorden. Bombeflyet derimot, klarte så vidt å komme seg tilbake til flyplassen de hadde tatt av fra tidligere på kvelden.

Radiooperatør Eric Otto fortalte i ettertid at bombeflyet også hadde iset til, og at han var sikker på at de var truffet av antiluftskyts da isklumpene ble slengt av propellene og inn i flyskroget.

Halifaxen hadde en avisningsanordning på vingene, og den virket. Men glideflyet holdt på å ise ned det også, og det hadde ingen slik anordning.

Begge pilotene og seks av soldatene omkom momentant da glideflyet styrtet i Fylgjesdalen. Noen av soldatene søkte hjelp hos en lokal bonde, som varslet lensmannen. Han mente det ikke ville være mulig å holde medisinsk hjelp skjult for tyskerne, og varslet derfor sikkerhetspolitiet, med aksept fra soldatene, ifølge Drew.

Men tyskerne hadde ingen intensjon om å la de britiske krigsfangene slippe unna, og plasserte dem i varetekt. Ordrene fra høyere hold sa at de sårede skulle drepes, ifølge Hitlers kommandobefehl, mens resten skulle avhøres i Oslo.

Fire av mennene ble dopet ned med morfin, og deretter drept, før de fikk tunge steiner bundet til kroppen og ble dumpet i sjøen.

Det andre bombeflyet, og glideflyet, styrtet på Helleland nær Egersund, antakeligvis på grunn av dårlig vær og ising. Glideflyet styrtet på Benkjafjellet og bombeflyet på Hæstadfjellet. Alle de sju i trekkflyet døde momentant. 14 mann kom fra det i live.

To av dem fant fram til lensmannsgården ved Helleland midt på natten. Lensmannen fortalte at tyskerne måtte underrettes for å kunne sette i gang en redningsaksjon.
Men noen nordmenn kom til styrtstedet før tyskerne, og fortalte at fienden var på vei for å undersøke vraket. Tross det lille forspranget, besluttet løytnant Allen likevel at de skulle overgi seg, fordi det ville være altfor langt å komme seg til Sverige.

Mannskapet bar sivile klær under militæruniformene. Dette var en strategi for å gli lettere inn i mengden når de skulle flykte til Sverige.
Ut fra dette avgjorde tyskerne at de var kommandosoldater. I tillegg fant tyskerne sabotasjeutstyret i flyene, og sjefen for Wehrmacht i Stavangerdistriktet, oberst Probst, sørget for at de ble dømt til døden som partisanere.

Den opprinnelige rømningsplanen var at de skulle ta seg til fots over grensen til Sverige etter at oppdraget var utført. Det var i seg selv ganske optimistisk.
Disse guttene kunne ikke gå på ski. Man kan tenke seg Østlandet i slutten av november, med hele den tyske armeen i hælene.

Mange nordmenn i dag har aldri hørt om det første forsøket på å ødelegge tungtvannsanlegget på Rjukan. Litt av årsaken er nok hemmeligholdet.
Men det kan også være flere grunner – blant annet at det oftest er suksesshistoriene som blir fortalt. I tillegg ble den vellykkede aksjonen i februar 1943 utført av menn som lettere enn det utenlandske Freshman-mannskapet, kunne blir norske nasjonalhelter.

Kilde: Forskning.no