Her er årets russetale fra rjukanrussens president

Russetalen 2017

Kjære kvinner, kjære menn, kjære alle sammen i alle aldre … kjære tinndøler! Gratulerer så mye med dagen! Det har vært en hard og utilgivelig russetid, men med den flotte russegjengen bak meg, så kom vi oss igjennom den også, og dét for å ønske dere alle til lykke med dagen i dag. Vi vil ønske dere til lykke med dagen hvor vi tenker tilbake på nasjonen vår i stolthet. Datoen for vår nasjon, dagen i 1814 hvor riksforsamlingen på Eidsvoll undertegnet Norges Grunnlov – og Norge hadde sine egne regler å gå etter. En dag for Norge, en dag for det norske folk, en dag for oss alle.

Jeg vil starte med å si at jeg er utrolig stolt og utrolig glad for at jeg er russ – og russepresident i år. Å være russ med denne fantastiske gjengen som bare består av herlige, morsomme og ikke minst festglade mennesker som har gjort, og gjør, den siste delen av skolen gjennomførbar. Det har kun vært en glede å kunne få ledet dette russekullet gjennom en av livets beste – og verste tid … For det er ikke å legge skjul på at russetida tar på, noe som lærere og foreldre også har lagt sånn halvveis merke til. For når hele klassen hoster og harker og nyser og brekker seg i smerte i timene fordi man dro’n «litt» langt ut den forrige dagen, blir man ikke møtt med noe annet enn sarkastiske-smil og oppgitte lærere som rister på hodet når du går forbi dem i gangen. Likevel, slitne og trøtte stiller vi opp på skolen, hver dag! (nesten hvertfall). Og nei, dette er ikke grunnet den fleksible og flotte fraværsgrensa, dette er fordi vi er glade, opplagte og lærevillig uansett dag – året rundt!

Det har vært et travelt russeår. Det å kombinere fest med skole, arrangere russerevy, gå kreftaksjon, ta russeknuter, landstreff – og ikke minst – døpe alle overmodige «ungdommer» i vårt tradisjons hellige Tveitotjern. Det går mildt sagt hardt utover tida – og helsa, men snart har vi god tid til å slappe av. Helsa derimot, er det nok ikke noe håp igjen for å redde. Som sagt, gikk vi for kreftforeningen i aksjonen, Krafttak Mot Kreft. Her samlet vi inn penger til de personene som er rammet av uhelbredelig kreft. Pengene vi samlet inn går til forskning på uhelbredelig kreft, og for at de som i dag er rammet av en kreft de ikke kan bli friske av i dag, kan leve lenger –og bedre. Her klarte kun 34 russ å samle inn om lag 50 000 kroner, noe som er meget imponerende for et så lite kull, og vi er enormt stolte!

Rjukanrussen retter seg ikke bare mot seg selv i stolthet, men følger med på Tinn samfunnets givende engasjement for forbedring! Forandring fryder rundt Rjukan og bygdene, og med dette store engasjementet så har vi snart et mega-fantastisk- nytt torg som står ferdig! Unnskyld, som *snart* står ferdig. Og det er jo klart at et flunkende nytt torg tiltrekker seg mennesker! Er det dyrt, så må det jo bare bli bra!
Nei, det er vel kanskje ikke å legge skjul på det at torget står relativt tomt nå om dagen. Men ikke fortvil! Heldigvis har vi vårt eget fantastiske solspeil! En turistmagnet uten like, som fyller opp alle to benkene på en god dag! Speilet kostet sin del det også, men søren heller, slik som vi blåruss pleier å si, penger er lættis – så lenge ikke vi betaler, så her er det bare å kjøre på!

Apropos forandring, så har det kanskje blitt observert blåruss langs gatene i år. Hva de driver med aner jeg ikke, herregud så teit. Nei, det kan sies at russen i samsvar med kommunen liker litt forandring. Svartruss er rødruss og rødruss er blåruss og verden er snudd på hodet. Den gale russen bryter med fargekoden og har heller ikke eget russetog?! Noe er virkelig galt her. Hvorfor de utradisjonelle russe-hedningene velger å være blå kan leses i Russens Gang, som er årets utgave av russeavisa!

Som avgangselever er jo alltid tanken på hva man skal jobbe med når man kommer ut i det voksne arbeidslivet. Trist nok har Rjukan blitt en fra flyttings by, men dette er noe som muligens vil forandres i tiden som kommer med det som vil bli Norges aller første innen-lands laksefarm og nytt datalagringssenter så vil nok arbeidsplasser ved Rjukan gå i været, en eller annen gang hvertfall. Uansett, så kan de som sier at vi ikke har noe spesielt på Rjukan og i Tinn kan virkelig ta seg en bolle nå, for med solspeil, en svevende kabelbane (også kalt krossobanen), strikkhopp, et velkjent skisenter, vakker og berømt natur ved Rjukanfossen og Gaustatoppen (som attpåtil har en bane inni), – et gigantisk datalager og laksefarm har vi dekket et ganske vidt spekter av hva som er mulig å knytte til en så liten dal.

I tillegg har Rjukan og Tinn virkelig blitt markert på kartet da vi i 2015 fikk vår rettmessige plass på UNESCOs verdensarv liste. Denne tittelen bærer vi virkelig med stolthet, og det med god grunn. Dette er takket være vår egen grunnlegger Sam Eyde, som under et samarbeid med fysiker Kristian Birkeland hadde et håp om å utvikle en industri ut av fremstilling av nitrogengjødsel, – eller kunstgjødsel ved hjelp av det lange (og den en gang målt lengste) fossefallet til Rjukanfossen. Denne satsingen skulle vise seg å være enormt lønnsom for ikke bare grunnleggerne og forbrukerne, men også meget fruktbart for lokalsamfunnene hvor de satte opp disse svære industrifabrikkene ved Rjukan og Notodden. Tenk at i en bygd ved navn Vestfjordalen kom Sam Eyde over Rjukanfossen, og bemerket seg kraften i fallet av vannet på vei ned i juvet.

Fra det punktet satte ideen seg i entreprenørens hode, og nærmest et imperium var grunnlagt. Da Sam Eyde og Kristian Birkeland satte opp de store fabrikkene og anleggene ble det bruk for en massiv stor del arbeidsplasser som gjorde at folk flyttet til, og gjorde den lille bygden Vestfjordalen til en by nå kalt Rjukan. Denne revolusjonerende industrien skapte så mange arbeidsplasser at det ble grunnlagt en hel by hvor på sitt høyeste med om lag 12 000 innbyggere bosatt. Det som skjedde på Rjukan for i overkant av 100-år siden kan beskrives som en lokal revolusjon som i sitt omfang skulle satte preg på hele Norges langstrakte land, samt på verdensbasis.

Denne Verdensarven som vi har fått – grunnet dette industrielle eventyret-, har nå satt i sving store kulturelle forandringer og forbedringer. Rjukanbanen er på tilbake på skinner – og er for oss å se rullende utenfor Rjukan videregående skole fra tid til annen, hvor endestasjon er jernbanefergene D/F Ammonia og M/F Storegut som også er på vei tilbake i drift. Rjukanbanen og jernbanefergene er den transports-verktøyet som sendte produktene fra Rjukan og ut til verdensmarkedet, noe som gjorde hele Tinns industrielle revolusjon til en mulighet. Det er flott å se slike lokal-historiske saker tilbake i god bruk.
Å stå på UNESCO’s verdensarv liste er absolutt ikke noe å kjimse av. Det står av stor respekt til arbeidet som ble lagt ned for så mange år siden av rallarene, av arkitekter, av ingeniører og mest av alt vår grunnlegger, Samuel Eyde, noe jeg mener fortjener sin applaus!

På korte tidsrom har Rjukan og Tinn gjennomgått store samfunns forandringer, og blitt kjent verden over. Rjukan har gått fra bygd til by, fra ukjent til verdenskjent. Her også med tanke på tungtvannsaksjonen. Når man er utenbys og møter på folk som lurer på hvor vi kommer fra, og vi sier «Rjukan», så får man alltid et spørrende ansikt tilbake.  «Rjukan? Hvor er det?» spør de. Da er det bare å si ordene tungtvann og andre verdenskrig så vet de hvor det er med en gang, og det er på denne dagen vi kan takke våre krigshelter. Det er grunnet disse modige menn og kvinner at vi står her vi står i dag og feirer et fritt land, et land fullt med muligheter for alle. Det er på grunn av disse at vi russen kan feire som frie mennesker i en hel måned, fordi vi er ferdig med 13 års norsk skole gang. Så vi takker de som gjorde motstand for oss, slik at vi kan leve i verdens tryggeste land, i verdens tryggeste by – ja verdens tryggeste by.
 Jeg vil påstå at Rjukan og Tinn er en av verdens tryggeste steder å bo i. Dette kom til skinne når en del av vår verdensarv stod i fyr og flamme. Natten Mandheimen brant ned viste tinndølene seg virkelig fra sin sanne side. Folk stilte opp, ga fra seg klær og alt som trengtes for å hjelpe de som nå stod uten tak over hodet. En trist dag som gjør en stolt å se tilbake på med tanke på det folk her i kommunen gjør for hverandre, både kjente og ukjente.

Når tiden på videregående skole nå snart er slutt, går hver og en av oss vår egen vei. Noen reiser for utdannelse, noen skal i militæret, kanskje noen reiser til utlandet, kanskje noen blir. En ting som hvert fall er sikker er at alle kommer til å finne sin vei, sitt kall i livet. Det er nok ikke alle som vet hva de skal nå med en gang, men for det er det ingen grunn til å fortvile. Hvilken utdannings-vei man velger viser seg etter hvert som man går på veien. Så med det vil jeg ønske alle mine medruss lykke til videre med alt hva dere velger, og håper dere finner veien tilbake til stedet dere kom fra – stedet som gjorde dere til den dere er, gjorde dere til de personene som utgjør denne fantastiske gruppen unge voksne, og dette utrolig flott russekullet.

Lykke til videre, og gratulerer så mye med dagen. Og til neste års russekull, gled dere. Russetiden har vært en av de mest opplevelsesrike tidene i livet, men gru dere også. For russetiden er ikke bare kos – det er sykdom, det er intriger, det er drama, det er penger – men mest av alt, så er det en helt fantastisk tid som burde settes pris på med sine venner- og for å skape nye. Gratulerer så mye med dagen til dere, alle sammen.

ÆRESRUSS
Kanskje litt vanskelig å tenke seg til, men russen i år følger da noen tradisjoner også, for det må jo tildeles en æresruss. Denne personen har satt sitt preg på oss, og alle var en stemte om hvem dette skulle være når avgjørelsen ble tatt, hvor det også må sies at det aldri var noe spørsmål om hvem som skulle få ta imot denne prisen som æresruss. Dette er en person som har satt av sin egen fritid, sin egen arbeidstid og vært forståelsesfull i den travle tiden også lenge før den 17. April hvor vi dro på oss russeklærne. Fra skolearbeid til russerevy er denne læreren en god ressurs å ta seg bruk av, noe vi har utnyttet godt i vår tid som russ! Årets æresruss går da selvfølgelig til vår norsk-lærer Even Bolstad!

Talen ble holdt av Rjukanrussens president Anders Finnebråten Gjerald