Rjukanbanen har fått et nytt klenodie å ta vare på. Noe som var både borte og glemt, men som man har fått tilbake i folden denne uka.
En selvgående mannskaps og redskapsvogn som tøffet opp og ned på Rjukanbanen, og som forsvant da banen ble lagt ned.
– Kvaben er laget på et verksted i Kalmar i Sverige. Det var en fabrikk der i mange år. Den er vel ikke operativ lenger nå, men de spesialiserte seg på det å lage ulike spesielle maskiner til bruk på jernbaner. Det er en mannskaps- og redskapsvogn. Vi er ikke helt sikre på produksjonsåret, sier Kjetil Høstrup Djuve, leder for forvaltning og drift på Norsk Industriarbeidermuseum.
Han har akkurat sett kvaben ankomme Rjukanbanens nye vognhall.
– Den ble brukt på Rjukanbanen noen tiår, men vi er foreløpig ikke sikre på når den kom hit. Da banen ble stengt ned og de skulle kvitte seg av med en masse materiell, så ble den gitt til noen i bygda. Der har den vært der i mange år og den har vel hatt hatt nytte i Austbygd og i Tessungdalen. Så fikk vi en telefon om vi ville ha den tilbake, og vi er kjempeglade for at den ble gitt tilbake. Og nå blir den innlemmet i Rjukanbanen igjen, og museets samling, sier Djuve.
– Hva den er blitt brukt til i bygda, må du ikke utfordre meg for mye på. Men det som er interessant for vår side er at ting har blitt nyttiggjort etter at det ikke hadde nytte i industrien. det er en interessant historiefortelling. Men det er veldig moro at den er tilbake. Men vi har faktisk ikke noe særlig materiell fra denne epoken som sier så mye om arbeidet på baneavdelingen, og hvordan den ble brukt. Og det er en av begrunnelsene for at vi ble glad for å få tilbudet om å å den tilbake og å ta denne inn i samlingen.
– Vi har fått av Sonnev Lurås i bygda. Så hun har vokst opp med den. Den ser jo ganske artig ut da. Den ser morsom ut. Riktig søt. Gjør den ikke det? Vi er i alle fall veldig glad for å få den. Og vi har også fått noe som vi ser på som reservedeler. En slags slede som er lik bunnen i den. Vi er blitt fortalt at det er en slodde som er en bit av en vogn som hørte med til redskapsvogna.
Den har vel blitt brukt som ei slede til å dra med seg en eller annen maskin opp på vidda for å spre ut kalk i fiskevann. Så det var vel nok en bit av gjenbruksnytten den har vært med på.
Rjukanbanens driftssjef Sveinung Kløften har vært med på å hente den ut av krattet i bygda.
– Den har en Volkswagenmotor. En bensinmotor. Men det er ikke så mye jeg vet om den foreløpig, annet enn at det er en luftavkjølt VW-motor med 4-trinns girkasse. Og så er det egen svingskive midt under, slik at du kan gjekke ned, og så kan du snu den på skinnene. Det er jo litt fancy det.
Ja, det er jo, siden det er luftavkjørt motor, så er det det i forhold til å ha kjøringen når du skal tilbake igjen. Ja, den er snål. Den er veldig snål. Så vi har et mål om å få satt den i stand, så vi kan ha glede av å bruke den, og ikke minst vise den frem. Men vi får se litt hva vi blir enige om, og hvilken farge vi velger å ha på den. Så vi får begynne med å få vasket den, og gjort den ren, og se litt hva vi har av forskjellige deler.
– Og til å ha stått ute i så mange år, så er karosseri og treverk overraskende bra på det. Bra for oss, så det er et godt objekt å få stelt i stand igjen. Det ser jo absolutt ut som om det er mye igjen her, så dette bør være en rimelig grei restaureringsjobb. Så nå skal vi få montert den sånn som den har vært innvendig, og lage en ny motorkasse og noen nye deler til den. Men det er også en overkommelig jobb, mener Kløften.
– Er det sånn at denne skal stilles ut som den er, eller skal den pusses opp, eller hva er planen?
– Vi har ikke helt lagt opp planen for det. Vi må finne ut litt mer om den. Men det er en idé å restaurere den til et punkt hvor den kan kjøre for egen maskin. Så får vi se når vi kan gjøre det og hvor lang tid det vil ta, sier Djuve.
– Vi har fått med litt mose på kjøpet ser jeg. Den har stått ute i alle år, men den er i ganske god stand. Ser at begge lysene er hele. Det er jo ganske utrolig! Jeg antar at det er nærmere 40 år at den har stått ute, og måttet tåle vær og vind. men nå skal det i hvert fall få nytt liv i Rjukanbanen, sier Djuve som begynner sammen med de andre ansatte å se om de finner noe skilt med produksjonsnummer, om enn uten hell i først om gang.
– Det er et stort miljø som er engasjert i å ta vare på denne type materiell. Og selv om fabrikken i Kalmar ikke eksisterer lenger, så skal det være mulig å finne frem til den type detaljer, men vi har foreløpig ikke klarte å finne det.
– Så dere er egentlig på jakt etter opplysninger?
– Det er vi alltid. Og så er vi opptatt å få vite spesifikt detaljer om hva den ble brukt til, hvem som brukte den, og hvem som har hatts in dl av arbeidet med den, så hvis noen vet noe, så setter vi pris på at de tar kontakt, sier Djuve.
– Vi har kollegaer som har jobbet på banedelen og Rjukanbanen. De har ikke brukt av denne selv. Så denne var jo sannsynligvis utrangert allerede på 70-tallet.
– Men jeg er rimelig sikker på at vi kommer til å finne ut av den på veien. Folk får bare melde seg hvis de har noen info å komme med om den. Det er veldig gjerne å ha. Hvis det er noen som har hatt egne erfaringer på jobb, noen som kan huske den i bruk osv.
– Hvor lenge har du visst om denne?
– Vi har visst om den litt over et halvt års tid, så vi har jo vært og kikket på den, og gjort tydelig et stert ønske om at vi gjerne ville ha den. Vi må ta den inn i forhold til at det er en stor del av Rjukanbanens historie som har vært gjemt i bygda. Sånn sett var det litt overraskende at det både var så nært og i bygda, og at den har hatt nytte inne på Hardangervidda.
– Nå får vi sjekke ut noen papirer og vi har noen ledetråder vi må følge. Litt detektivarbeid. Men nå skal den få gjenstandsnummer i samlinga, sier Hilde Planke Holm.
