Radio Rjukan
Talen på årets 17. mai ved minnesmerket over de falne ved Rjukan kirke ble holdt av Ingar Hovden, som har gitt oss anledning til å gjengi talen i sin helhet.
«Kjære alle sammen!
Gratulere med dagen!
Endelig kan vi i hele Norge og i Tinn samles til felles markeringer av vår nasjonaldag, 17.mai.
Endelig kan vi samles til felles feiring av 17. mai med speidertog, barnetog, korps, flagg, bunader, barneleiker på skoler,samfunnshus og idrettsplasser, russ, is, pølser og brus i store mengder. Kort sagt en god gammaldags 17. mai feiring bygd på åre-lange og viktige tradisjoner.
Det er 2 år siden sist vi kunne feire 17.mai sånn bare 17. mai kan og skal feires. På grunn av et lite, men særdeles hissig virus ble vi fratatt friheten til å samles for å kunne markere Norge sin nasjonaldag. Sist vi ikke kunne feire 17.mai, så skjedde det under helt andre omstendigheter, for 82 år siden. La årets 17. mai måtte bli like fantastisk som 17.mai i 1945 må ha vært, da Norge igjen ble et fritt land.
17. mai er Norges sin bursdag. Vi feirer at grunnloven ble vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll, nettopp på denne datoen i 1814. Den dansk-norske kongen ble i januar 1814, etter forhandlinger i Kiel, tvunget til å avstå Norge til Sverige som et resultat av at Danmark-Norge støttet Napoleon og Frankrike i Napoleonskrigene. En krig Napoleon tapte.
Dette forhandlingsresultatet var det mange som ikke kunne akseptere. Flere ønsket Norge som en selvstendig nasjon og land. Så i april 1814 samlet disse folkevalgte menn seg på Eidsvoll for å skrive Norges grunnlov. 17. mai var den ferdig og kunne undertegnes. Selv om disse 112 folkevalgte erklærte Norge som en selvstendig nasjon så aksepterte ikke Sverige dette. En kort krig mellom Sverige og Norge sommeren 1814 førte til en union. I denne unionen aksepterte Sverige at Norge fikk beholde sin grunnlov og opprette et demokratisk folkevalgt Storting som hadde sitt første samme høst. Det skulle 91 år før unionen med Sverige ble oppløst i juni 1905.
Norge var et selvstendig land!
9. April 1940 ble Norge invadert av den tyske okkupasjonsmakten og i 5 år var vi frarøvet vår frihet, fred og demokrati i Norge. Ingen 17.mai feiring, ingen barnetog, ingen norske flagg, ingen feiring. Det var forbudt og straffbart.
I et opprop til det norske folk 13.april sier Kong Haakon:
«I denne vanskeligste prøvens tid som mitt folk og land har befunnet seg i på over hundre år, retter jeg en inntrengende henstilling til alle norske kvinner og menn om å gjøre alt hva hver enkelt evner og kan for å redde friheten og selvstendigheten for vårt kjære fedreland»
En klar melding fra Norge sin konge til folket om å stå opp mot fienden og om å kjempe for våre felles verdier som vi dag tar som en selvfølge.
En konge og et folk bøyde seg ikke for overmakten. Folket vant friheten, freden og selvstendigheten tilbake etter 5 års hard motstandskamp.
Jeg leser med stor interesse de bøker og historier som er skrevet om 2. verdenskrig, og om det som skjedde her på Rjukan. Og jeg leser ikke disse bøkene en gang og setter de i bokhylla. Nei, de leses 8-10 ganger minst. Alle sabotørene fortalte sine historie og har utgitt spennende bøker. Historiene rundt sabotasjeaksjonen og de nettverk av kjente og ukjente personer som bidro til at aksjonen ble vellykket er fascinerende å lese. Mange av disse menn og kvinner kom fra Rjukan og de er våre helter som kjempet for at det norske flagget igjen skulle få vaie i vinden i et fritt Norge.
Oppe på torget så står statuen av Gunnar Sønsteby. Han står der i kjent positur med sykkelen sin slik han stod på Karl Johans gate 9. april 1940 og så marsjerende soldater innta hovedstaden. Gunnar var Rjukan-gutt og svært sentral i motstandsarbeidet i Norge. Redd var han aldri, for som han sa selv etter krigen, Jeg er fra Rjukan. Gunnar, eller Nr.24, sin historie bør dere alle lese.
Ved Krokan står statuen av friluftsmannen og krigshelten Claus Helberg. Fortjent står han der og skuer utover Vestfjordalen og opp mot Hardangervidda. En ekte Rjukan-gutt med stål i bein og armer som utførte sin heltmodige innsats i øvre Telemark. Claus sin historie er også verdt å lese.
Neste år, på frigjøringsdagen 8. mai avdukkes en statue av Rjukan-gutten og radiooperatøren Knut Haugland på Krossobanen. Knut Haugland skulle bli 90 år før han fortalte sin historie i bokform. Om sabotasjeaksjonen på Vemork, om da han unnslapp tyskerenes ville jakt på han inne på loftet på Rikshospitalet i Oslo, og om ferden over Stillehavet på Kon Tiki -flåten. Knut kan ikke ha vært særlig redd han heller. Modig og utstyrt med et stor mengde flaks var han. Jobbet med sine prosjekter i stillhet med fokus på andres innsats sett opp mot sin egen innsats. Jeg har lyst til å trekke fram noen ord fra boka hvor Knut beskriver sin mor: Sitat:
Mor. Vår kjære, omsorgsfulle, hjertevarme, arbeidsomme mor, som alltid satte ektemann og fire sønner langt foran seg selv. Sårbare mor som var så redd det skulle hende oss noe. Hun var den sterkeste av oss alle.
Vi er samlet her i dag ved minnesmerket over de falne under 2. verdenskrig. Denne steinbautaen, laget av kunstneren Dyra Vaa, ble avduket 22.oktober 1950 og ble den gang betegnet som et frihetsmonument. I årene etter 1950 har det vært tradisjon at 17.mai feiringen på Rjukan starter her ved minnesmerket. Ikke bare for å minnes de tapre menneskene som ga sine liv for vår tids fred og frihet men også, og kanskje spesielt, for å kunne minne hverandre på at fred, frihet og demokrati, ikke er en selvfølge, men noe man må kjempe for, å ha i tankene hver dag. Dette er kjente ord og beskrivelse av verdier, med en enorm betydning, som har vært sagt ved dette minnesmerket et ukjent antall ganger. Det kan ikke sies for ofte.
Takk for at jeg fikk anledning til å stå her i dag på Norge sin nasjonaldag
Det er med ydmykhet og stor respekt for hva våre forfedre og formødre har kjempet for at jeg er her sammen med dere for å minnes de som ga sine liv i kampen for fred og frihet. Dere er våre helter alle sammen. Vi skal aldri glemme!
Historiene og bøkene som er skrevet er ut fra et sterkt ønske om kunne fortelle oppvoksende generasjoner om hva som skjedde og om hvorfor det ikke må skje igjen. Jeg må tilbake til Knut Haugland.
Knut Haugland sier i sin bok: Jeg har aldri vært noen krigsromantiker. Møtet med krigen er effektiv vaksine mot slikt. Jeg har sett medsoldater kjempe for livet. Jeg har sett sivile lidelser, Jeg har deltatt på altfor mange minnestunder. Jeg avskyr vold. Vold er ikke underholdning eller lek. De fleste av mine klassekamerater ble med i motstandskampen. Alle overlevde, utrolig nok. Livet ga oss sterke historier å fortelle. Til sjuende og siste er dette historier om fred, ikke om krig.
I mitt daglige arbeid er jeg så heldig å få jobbe på, etter min mening, Norges vakreste fjell, Gaustatoppen. Gaustatoppen som troner som en majestet over Vestfjordalen, er et fjell med mange hemmeligheter og et fjell som folk har oppsøkt gjennom århundrer. Når jeg sier på Gaustatoppen, så mener jeg vel egentlig inne i Gaustatoppen på Gaustabanen.
Anlegget på toppen kom som et resultat av Den kalde krigen som raskt eskalerte rett etter den 2. verdenskrig. Det ble etablert en radiokommunikasjons stasjon på Gaustatoppen som et ledd i NATO sin forsvarsstrategi.
Den kalde krigen var et enormt våpen- og teknologi kappløp mellom øst og vest over flere ti-år og som også innebefattet et rom-kappløp om å få første menneske opp i verdensrommet og ikke minst til månen. Spenningen i verden og faren for en ny verdenskrig kunne fort bli resultatet av kappløpet.
I de flestes øyne så roet Den kalde krigen seg på 1980-tallet med stadig flere forsonende møter og avtaler mellom statsledere fra øst og vest og ikke minst med Sovjetunionen sin oppløsning i 1991.
På Gaustabanen har vi i år besøk av over 2000 skolelever i aldersgruppa 15- 18 år som får høre om bakgrunnen og historien om hvorfor anlegget havnet på Gaustatoppen.
Sammen med Vemork, Tungvannskjelleren og historien rundt sabotasjeaksjonen og Gaustaanlegget, har vi i Tinn en unik mulighet til å fortelle historien og formidle kunnskap om krigens betydning og konsekvens for enkeltmenneske og for de enkelte land.
På en dag som 17. mai hvor vi feirer Norge sin frihet og fred, er det på nytt mørke skyer over Europa. Den kalde krigen er kaldere enn noen gang gjennom Russland sin invasjon og krig i Ukraina. Et folk og et land kjemper tappert for å kunne beholde sin frihet, fred og demokrati. Ukraina trenger vår hjelp og støtte nå og i de kommende tider. Vi vet ikke hvordan denne krigen ender og det som skjer nå er fullstendig uakseptabelt. Parallellen til årene 1939-1940 er til stede, så åpenbart er det noen som ikke har lært eller aldri vil lære. Krig har bare tapere. La oss sende varme tanker til Ukraina, til de som kjemper en frihetskamp. Til de som må flykte fra sitt eget hjemland. La oss håpe at de flyktningene som er kommet til et trygt Norge om så kort tid som mulig kan vende hjem til et fritt og fredfylt Ukraina. Og glem heller ikke at de ekte menneskene i Russland, de som viser sin motstand, også trenger vår oppmerksomhet. Det er ikke de som har ønsket denne krigen. Det er deres leder.
«Ja vi elsker dette landet som det stiger frem, furet værbitt over vannet med de tusen hjem». Sånn lyder de første linjer i vår nasjonalsang, skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson i 1859.Selv om den er sunget hver 17.mai siden den gang så ble ikke «Ja vi elsker «vår offisielle nasjonalsang før i desember 2019 etter et enstemmig Stortingsvedtak. Noen ganger tar ting fryktelig lang tid.
Det tar tid å lære seg å synge «Ja vi elsker» også. Hvor mange ganger går vi ikke ut i en for høy tone, sånn at når vi kommer mot slutten av første vers så er det mange som faller fra.
Eller hvor mange av dere kan alle de 8 versene i nasjonalsangen. Jeg tenker det er greit at vi alle lærer og synger første vers av nasjonalsangen. Vi skal jo tross alt også ha tid til å spise minst 6 pølser, 8 is og drikke minst 4 brus på 17. mai – i tillegg til å få slått hull i den nye dressbuksa i sekkeløp, samle så mange russekort som mulig, få sølt litt ketchup på bunadsskjorta, samt å få pådratt seg blødende gnagsår etter potetløp med nye pensko!
17.mai har evigvarende tradisjoner og verdier.
For å leve i frihet må du forstå din historie, både din nære lokalhistorie, og dens betydning for nasjonen, men du må også forstå vår rolle i det store bildet. Den eneste måten å kunne si noe om framtida, er å vite noe om historien.
Gratulere med dagen! Kos dere sammen med familie og venner!»
Talen er gjengitt med tillatelse fra Ingar Hovden 17. mai 2022.
