G14 vant Starum Cup

En ny håndballsesong starter i Rjukanhallen til helga, men ett lag har allerede fått en knallstart på sesongen før de skal serieåpne på bortebane – Rjukan ILs gutter 14. De kommer rett fra Starum cup på Toten med cupseier. Starum Cup er en tradisjonsrik cup med historie siden 1972.

Rjukan slo Toten/Gjøvik med ett mål 8-7 i finalen. Gjengen er følgelig i svært godt humør, og gleder seg naturlig nok til sesongen. Trener Martin Smørvik har svaret.

– Det er en gjeng som har spilt håndball sammen siden førsteklasse. Og endelig fant vi den riktige tonen for å få det til. Men det har vært en stabil gjeng som sagt i alle år. Disse ni som er her nå, de har vært her siden oppstart. Vi skulle jo selvfølgelig ønske flere var med, men nå klarte vi å lykkes med det vi prøver på, sier trener Martin Smørvik.

Ni spillere – det er et absolutt minimum for å kunne stille et håndballag, og derfor håper de at det er flere som har lyst til å bli med. På treninga i dag har det kommet én til som har lyst til å bli med.

– Det er akkurat så det går, men i lengden må vi være noen flere. Men de lykkes fordi de har et samspill, og ikke minst et forsvarsspill som er direkte rykende bra. Vi har tenning, og vi spiller tøft i forsvar, men vi er ikke stygge, presiserer Smørvik.

– Ja, da må du være litt tøff. I håndball handler det mye om å tåle å få et gult kort, og også tåle å måtte sitte på benken i to minutter. Det ser du på alle gode håndballag. Du får ikke en god håndballkamp uten at man utnytter mulighetene som kommer.

– Nei, jeg trodde faktisk ikke at vi skulle klare å vinne. Men vi valgte å reise til et helt nytt sted for å ikke møte de samme motstanderne som vi alltid møter. Så jeg visste at sjansen var til stede. Det er greit å ikke ha et psykisk overtak.

– Jeg sa det til sønnen min før vi dro hjemmefra at denne gangen har jeg trua på at vi får det til. Og det skal bare sies at det var ikke dårlige lag vi møtte. Det var gode lag, alle sammen.

– Men det du sier da er at det sitter noe i hodet som kanskje er litt vanskelig å kvitte seg med når du møter noen som har slått deg før?

– Ja, helt klart. Det er det. På lørdag så tapte vi mot det laget vi vant over i semifinalen. Og det sitter fort fast i hue. Jeg var nervøs, men jeg var ganske sikker på at de gutta ikke skulle tape mot samme lag to ganger. Det var noe vi snakket om, at nå var det vår tur.

Vi må høre hva gutta mener også.

– Men hva var det dere tenkte da når dere skulle møte dem andre gangen?

– Vi hadde jo bra trua, fordi vi visste at vi kunne vinne hvis vi bare gjorde det beste vi kunne. Vi tapte med med to mål, og vi visste at vi kunne gjøre det enda bedre, sier Emil.

– Det var en tøff kamp, men den satt til slutt.

– Vi vant med ett mål. Vi kom to foran, og så trodde vi at vi hadde det. Men så stormet de rett opp og scoret med en gang. Så det ble noen nervepirrende sekunder på slutten. Men keeperen vår fikk redning i siste sekund. Så da måtte vi hylle han. Ellers hadde det blitt spilleforlengelse.

– Men det fikk vi avverget, heldigvis. Og da var det jubel! Det kan jeg fortelle deg!

– Dette er et fantastisk bra forsvarslag. De jobber med høy intensitet, godt og tett, og litt tøft. For vi kommer ingen vei hvis ikke vi er litt tøffe i forsvaret. Når alt funker som det skal, og alle gjør sin oppgave individuelt, så hever det laget totalt. Så det er veldig, veldig artig å se utviklingen de har.

– Så det er bakrekka og streken her som scorer en del mål, og så får vi spilt opp mye til vingene. Alle skårer, og alle får muligheten til å skåre. Så det er veldig bra det.

– Ja. Desto eldre de blir, desto vanskeligere blir det å være såpass få. Kampene blir krevende, og det er klart at jo lengre kampene blir, og jo større gutta blir, desto tøffere blir håndballkampene.

– Er det en som er syk og en som får vondt under kamp, så har vi ikke flere å bytte på. I dag ser jeg at Fredrik Skipper har kommet en liten tur innom, så vi håper at han skal få lyst til å være med videre.

– Det er hyggelig når noen vil prøve å bli med, og så velger de helt selv. Jeg er av den oppfatningen at vi presser ingen til å være med på et lag. Det må man ha lyst til selv.

– Og så er det disse som må invitere?

– Ja, og disse er superflinke. Det er en ekstremt sosial oppegående gjeng, som vet at de må ta vel imot nye. Men som sagt, det går ikke an å presse folk til å være med, for det blir ikke noe bra lag ut av det.