Radio Rjukan
80-årsmarkeringen av senkningen av D/F Hydro dro en betydelig mengde med tilskuere og en rekke personer som var der i offisielt ærend, i tillegg til en rekke nært knyttet opp mot historien. Her var både Tinn og Notodden kommuner godt representert, med både ordfører og varaordfører, verdensarvkoordinatorer, samt mye krigsveteraner og folk fra forsvaret og nødetatene. Blant publikum fant vi også slektninger og pårørende, samt personer som Hydro Energis Pål Thorud, Tor Nicolaysen, Per Lykke og Øystein Haugan, og media var representert med kveldens debattleder på Notodden Fredrik Græsvig, NRK, Aftenposten og mange flere.
Hyllet redningsfolkene
Det var Norsk Industriarbeidermuseum som sammen med Tinn og Notodden kommuner invitert, og NIA-direktør Anna Hereid introduserte først et direkteinnslag på NRK, før seremonien begynte med taler fra Notoddens og Tinns ordførere.
–For oss i dag er krigen et fjernet minne. Men til stadighet så blir vi påminnet om at det fortsatt finnes krig ute i verden. I dag minnes vi de som var tilfeldige og uskyldige ofre. Dagen i dag vektes med alvor. Et alvor som forteller oss at frihet ikke er noe som vi må ta for gitt. I kampens hete er det noen valg som må tas. Valg som kanskje vil være med deg livet ut. Slike valg måtte Knut Haukeli, Knut Lier-Hansen og de andre sabotørene ta. Og konsekvensene av deres handlinger måtte de leve med retten av livet. Uskyldige liv gikk tapt denne dagen. Men det var helt avgjørende for motstandsbevegelsen at ikke nazistene skulle komme nærmere målet om å utvikle en atombombe som kunne skifte balanse i krigen, sa Gry Fuglestveit blant annet, der hun også hyllet de som hørte eksplosjonene og som rodde ut for å redde liv.
–Beklageligvis fikk ikke redningsmennene noen anerkjennelse av staten etter krigen. I stedet kan vi lese i Rjukan Dagblad at en av disse på sine eldre dager fikk tilvirket sin egen medalje, med å forme en mynt og feste et bånd med de norske flaggene på, sa Fuglestveit før det var NIA-direktør Anna Hereid fikk ordet.
–Jeg er veldig glad for at det er så mange her i dag. Vi står her nå, ikke bare som tilskuere av folk som har vært, men også som minnesvoktere, og som historiefortellere er det vår oppgave å sørge for at hendelsene ikke blir glemt. Når tidsvitnene med årene blir færre og færre, er dette særlig viktig.
–Man kan ane hvordan Haukeli, Lier-Hansen og Sørlie hadde det i de timene når de gjennomførte dette, med tanke på hva konsekvensene kunne være. Det var i dette dramatiske øyeblikket at militær besluttsomhet møtte en dyst av virkelighet. Vissheten om at unge, kvinner og andre, har beskyldingen liv, måtte gå tapt. I enkelte tilfeller nære bekjente. Men at det likevel er noe som er viktigere. Skulle man advarer folk som planlegger å reise med D/F Hydro? Eller skulle man risikere å bli avslørt? Hva ville det bety for utfallet?
–Vi vet i dag, og både de som fulgte ordre, og de som ble rammet, og alle rundt, betalte en høy pris på hvert sitt vis. Noe som fulgte de som overlevende resten av livet. Konfrontasjonene har på mange måter blitt et symbol for det norske folks sin standhaftighet, og vilje til å ofre alt for demokratiet når det gjelder, sa Hereid og ga ordet videre til Tinn-ordfører Kathrine Haatvedt.
–Senkingen av DF Hydro var det siste ledd i kampen for å hindre at tyskerne skulle få tilgang på tungtvann og gjennomføre sine planer om å produsere en atombombe. Senkningen den 20. februar 1944 står fortsatt i historien som en sterk påminnelse til oss alle om krigens menneskelige kostnader, sa Haatvedt.
–Men minner som er såre har også sin verdi. De kan overføres til generasjonene etter, som et tegn for respekt for de som er involvert, og som vil vi huske, men også som en viktig lærdom som vi vil kunne virke som en påminnelse av hva vi verdsetter høyt i livet. Og de minnene om senkningen av Hydro påminner oss om at fred og frihet ikke er en selvfølge, og at kampen for fred og frihet ofte innebærer vanskelige, nærmest umulige valg som må tas. Dilemmaer som er så store og omfattende at vi ikke klarer å forestille oss dem.
–Historien vil aldri bli glemt. Og de som mistet livet 20. februar 1944 vil aldri bli glemt. La oss hede deres minne, sa Haatvedt blant annet før Tom Bråthen, Signe Eira og Knut Nyheim fremførte visa som Arvid Anderson skrev etter sabotasjeaksjonen.
