Filmen om Askeladden gleder barna

Kinosalen på premieren var 2/3 full, og det var ikke uvewntet et gjennomgående yngre publikum i salen, da Askeladden – I Dovregubbens Hall hadde Norgespremiere på Rjukan.

ANMELDELSE:
Den norske filmen i regi av Mikkel Brænne Sandemose er den første virkelige satsingen på å bringe norske folkeeventyr i tradisjonen fra Asbjørnsen og Moe til langfilmformatet.

Det måtte derfor komme, at noen ga seg i kast med Asbjørnsen og Moes omskrivinger naïve gutten som sitter og blåser i asken før han gir seg i kast med troll og drauger for å vinne prinsesser og kongeriker.

Regissør Mikkel Brænne Sandemose har hatt alle forutsetninger for å gripe tak i de norske kultfigurene, både egen familiehistorie og ikke minst egne meritter.

«Askeladden i Dovregubbens hall» samler flere kjente eventyrdeler og ett, og er lett gjenkjennelig er det, pent og fargerikt også, men ikke skummelt og slett ikke magisk og eventyrsk.

For å ta det beste først. Filmen har høy produksjonsverdi, fargene er streke og flotte, og humoren sitter.

Vel vi har det relativt underholdende underveis, og barna ler rett som det er. Men vi håper hele på noe mer, forventer det kommer til over halvveis, og gleder oss til vi når fram til Dovregubbens Hall, som har hentet eksteriør fra Gaustatoppen.
Det må da bli bra!
Det har som kjent bodd troll i Gaustatoppen så lenge toppen har vært der!

Sakte men sikkert aner vi at det kommer til å koke bort i lun, lettfattelig og folkelig, les: barnslig, humor.

Har ikke filmskaperne stolt på at dette klassiske universet bærer filmen?

Vi som alle har fått med oss Caprinos animerte eventyr? 
Resultatet vi får se er som sagt et fargelikt, men noe kaotisk historiefortelling, som gjør at alt vi har lært, blir ei suppe, som gjør at jeg i skrivende stund ikke er sikker på hvilke eventyr vi var innom.

Fragmenter fra en rekke eventyr kastes inn i handlingen som Askeladdens funn langs veien, uten forankring i helheten. Resultatet blir derfor en påfallende eventyrfortelling der gode skuespillerprestasjoner og dels flotte skogs- og landskapsbilder gir størst valuta for inngangsbilletten. Vear det ikke akkurat det eventyrene var så gode på – fortellinga?

Filmen starter som den skal – tuftet i tradisjonene. Myten forteller at hvis ikke prinsessen i kongeriket gifter seg før hun er 18 år gammel, vil trollet ta henne til ekte inne i berget sitt – her i selveste Dovregubbens Hall. 
Det skjer selvfølgelig, ikke fordi prinsesse Kristin som hun heter er sta som i eventyrene, viljesterk og selvstendig i stand til å bestemme egne valg. Eili Harboes (som vi så glimrende nettopp så i «Thelma») er en god Kristin prinsesse, og hun støter tidlig på vår Espen Askeladd i Vebjørn Engers skikkelse. Han evner å sjarmere, ja det gjør brødrene også. og ting er igang.
Det begynner å svikte når vi skjønner at den ufordragelige danske beilerprins, spilt av danske Allan Hyde, har fått puttet inn mer humor inn skremsel. En overdose. 
Verst er en slåsse-scene fra et vertshus, som for oss et helt ukjent i eventyrene, klart inspirert av amerikansk tøysefilm.
 
Dermed bærer det utfor i en film som også blir for lang, og ikke blir mer enn hyggelig for oss voksne. Barne, de under aldersgrensen på 9 år, vil imidlertid kunne glede seg stort.
Dialogen blir slitsom og replikkene kunstige, og vi føler det oppstyltet, selv om det tidvis er flott filmakeri, er det også sviktende CGI noen steder. 55 millioner har nok dermed ikke vært nok.

Skuespillerne gjør det beste ut av situasjonen, der filmen leker med både Ringenes herre og Monty Python undersveis.
Skulle ønske det beste ville være bruken av Gaustatoppen, det er det ikke. For velkjente vid det være stein som er kjent, for andre vil det være umulig å kjenne igjen Norges flotteste fjell med den flotteste utsikten.
Hvorfor i all verden har man ikke benyttet seg av den!?

De beste delene er avslutningssekvensen, som kommer etter første rulletekst, og kanskje møtet med Kjerringa med nesen i stubben og huldrene.
Foto er flott, i John Christian Rosenlunds kamera, glorete farger fungerer selv om miksen mellom Gaustatoppen og Hardangervidda ser litt rar ut med tsjekkiske hus, trær og fjell.

Hvordan skal vi så bedømme denne? Som en film for familien, eller for barna?
Filmen er påkostet, men er den god nok til at det blir flere Askeladden filmer?
Ting tyder dessverre på nei. Vi har dessverre ikke fått den eventyrlige filmatiseringen Asbjørnsen og Moe-eventyrene og vi og kommende generasjoner fortjener.
For barna velger vi å rulle vi en 4'er på terningen, mens for alle som er vokst opp med eventyr blir det nok en heller svak 3'er.
Det er dermed barna som vinner denne gang.

Skummel er den ikke. Hyggelig og jovial, mens hverken troll, nøkken eller Dovregubben er skummel.
Det er nok filmens dramatiske problem.
​Filmen gleder barn av idag, men ikke barna i oss.

Men har du barn under 10-11 kan det fungere bra, og du vil også ha en fin stund på kino, selv om de ikke blir noe du håper det blir oppfølgere av.

Arrangementsfakta:
Askeladden – I Dovregubbens Hall
Har nå Norgespremiere på Rjukan kino
Spilletider og billetter